Hippiereisen til India (eBook)

Endelig av gårde

Den velkjente dirringen begynte, nesten umerkelig, en lett vibrasjon i hele rommet, den svake klirringen i oppstilte glass. Jeg kjente et lite forventningsfullt gys i det den dempede duren fortalte at de enorme dieselmaskinene hadde startet opp i dypet av båten. Langsomt begynte kaia å bevege seg vekk utenfor vinduene til danskebåten som presis kl. 17.00, 21. april 1971 la ut på den daglige sjøreisen til København. Dovent begynte skipet å manøvrere ut fra Vippetangen i Oslo og gli gjennom vannet sørover mot det som for meg ville være jakten på eventyret.

Rundt meg i salongen satt folk som skulle til København i ulike ærender. Noen skulle utvilsomt bare en svipptur ned og hjem igjen med samme båt, ha en hyggelig tur ombord, handle i taxfreebutikken, kose seg med venner, familien eller kjæresten. De ønsket å komme seg bort et par dager før de måtte tilbake til det rutinemessige livet; som å kjøre ungene til barnehagen, gå på jobben eller fortsette studiene. Snart ville de være tilbake i den trygge, velkjente hverdagen igjen.

Men jeg skulle ikke hjem igjen med det første.

Jeg falt i tanker.

Tidligere hadde jeg startet haiketurer mot det ukjente også med båt, men ikke med danskebåten. I stedet hadde jeg tre ganger tidligere sittet slik på Kielfergen for å hoppe over den lange strekningen gjennom vestkysten av Sverige og videre via ferger og veier gjennom Danmark, før haiketuren gjennom Europa kunne komme i gang for alvor. Å haike gjennom Vest-Tyskland hadde nesten blitt en vane, en transportetappe, som kunne gjøres unna på ett døgn når man lærte seg teknikken med ikke å forlate Autobahn-systemet.

På den første haiketuren tre år tidligere, i 1968, med Tormod, min barndomsvenn, kjente vi til å begynne med ikke den lure måten. Flere ganger hadde vi brukt tid på å komme oss inn på Autobahnen igjen, på en eller annen lite trafikkert Einfahrt, fordi den vi fikk haik med tok av fra motorveien og slapp oss av på en eller annen landevei underveis til sin landsby.

Ofte var det et stykke å gå i ulendt terreng før vi fant påkjøringsrampen. Og det var ikke lett å få bilister til å stanse der for å ta opp haikere når de skulle akselerere for å komme inn på motorveien. Ofte ble det lenge å vente på bilene. Men det gikk jo alltid til slutt på en eller annen måte. Det tok bare tid.

Et stykke ned i Vest-Tyskland forklarte en sjåfør oss hvordan dette skulle gjøres. Han foreslo at før han tok av fra Autobahn ville han stoppe på en bensinstasjon og der ville det være lettere å komme seg videre. Han viste oss brosjyren ‘Tankstelle und Raststätte auf der Autobahn’ hvor alle bensinstasjoner og rasteplasser var tydelig avmerket på kartet over Vest-Tyskland.

Dermed var det bare å be sjåførene om å stoppe på den siste av disse før de tok en annen vei enn vi skulle. Vi skaffet oss et eksemplar av nevnte brosjyre og fant fort ut at det letteste var å spørre på vår nokså ufullkomne skoletysk en enslig sjåfør som mett og fornøyd hadde spist et måltid og var klar til å fortsette ferden sørover: ‘Bitte, können wir mit Ihnen nach den Süden mitfahren? Wir fahren nach Italien.’

Det gikk forbausende lett. At våre tyskkunnskaper fort ble uttømt etterpå når vi satt behagelig i en varm bil som skulle hundrevis av kilometer samme vei som oss, betydde mindre. De fleste kunne brukbar engelsk. Noen ganger gikk praten lett. Andre ganger var det mer stille i bilen.

Året etter den reisen, i slutten av april 1969, la min daværende kjæreste Astrid og jeg ut på en større tur. Vi hadde begge droppet ut av våre universitetsstudier, hun fra statsvitenskap og jeg fra et dørgende kjedelig sosiologistudium, som jeg av en obskur grunn hadde valgt. Det var delvis fordi min artium på Katta året før var sånn midt på treet og at utvalget av studier derfor var nokså begrenset.

De tre gymnasårene på Oslo Katedralskole hadde vært fine sosialt sett, men fagene på naturfaglinjen jeg nokså tilfeldig hadde valgt, hadde ikke fenget meg noe særlig, selv om jeg hadde likt kjemi. Fransk var det eneste faget som jeg virkelig hadde interessert meg for. Kanskje jeg heller skulle ha valgt en språklinje, men det var for sent å være etterpåklok.

Hvorom allting var så hadde Astrid og jeg lest til Forberedende høsten etter Artium, og min interesse for å studere hadde atter blitt vekket. Psykologi, logikk og særlig filosofi, pirret min nysgjerrighet. Jeg drømte om å sitte på en gresk øy og grunne på meningen med livet, seende ut over det samme lysende blå Egeerhav som Heraklit, Pytagoras og Platon en gang gjorde.

Astrid var litt oppgitt over at jeg hadde fått karakteren 2.2 på Examen Philosophicum mens hun fikk 2.9, for hun mente at hun hadde lest hardere enn meg. Men det var nok fordi jeg hadde hatt flaks med valget av filosofi-oppgave. Astrid og de fleste andre hadde skrevet om Immanuel Kant, som var den statariske oppgaven, mens jeg hadde valgt å skrive om Plotinus som var den kursoriske oppgaven. Det temaet var mer perifert og derfor mildere bedømt. Men det var noe i Plotinus’ tanker som hadde resonnert med meg og som jeg derfor hadde husket en del om.

Plotinus hevdet at det var et underliggende prinsipp han kalte Det Ene hinsides alle kategorier, noe immaterielt og forbundet med lys. Alle fenomener var utstrålinger fra dette ene og var kilden til lykke, det gode og det vakre. Det var også mulig å bli ett med Det Ene i en mystisk forening gjennom meditasjon. Dette lignet for meg på indiske ideer jeg hadde lest om.

Vårsemesteret 1969 med sosiologi var en nedtur. Jeg kjedet meg og angret på valget. En dag jeg ventet på å gå inn til nok en tørr forelesning i SV-bygget om Vilhelm Aubert fikk jeg øye på et nokså unnselig oppslag i inngangspartiet med en invitasjon til å bli med i en kollokviegruppe om Bhagavad Gita.

India var jo i skuddet for de mindre politisk interesserte, de som lyttet til sitarvirtuosen Ravi Shankar, tente røkelse og leste bøker som: A search in Secret India av Paul Brunton. Dessuten hadde jo The Beatles vært i India året før og lært transcendental meditasjon av guru Maharishi Mahesh Yogi.

Astrid og jeg hadde gått ned fra Holmenkollrennet i stedet for å vente på å ta en overfylt bane ned til byen. Et eller annet sted i Holmenkollåsen kom vi forbi et hus hvor de inviterte oss inn til litt indisk mat og reklamerte for transcendental meditasjon.

Så vi meldte oss på et kurs en uke senere og fikk våre mantraer som vi skulle resitere mens vi prøvde å meditere en halvtime hver dag. Det var ikke så lett å innarbeide en slik vane så det gikk litt i rykk og napp og fadet ut etter hvert. Men interessen var vekket.

Jeg meldte meg på kollokviegruppen og troppet opp i et lite møterom i SV-bygget. De seks, syv andre som også hadde kommet visste mer enn jeg, som var temmelig blank. En eldre, frodig dame i vide gevanter, med et kjede av treperler og sølvsmykker, ledet oss gjennom fortellingen om krigeren Arjuna. Han måtte slåss i et stort forestående slag sammen med sine fire Pandava-brødre mot de hundre Kaurava-brødrene i en skjebnekamp på Kurukshetrasletten i Nord-India i førhistorisk tid. Dette slaget ville splitte familier og påføre en enorm lidelse for alle involvert.

Arjuna forberedte seg til kampen og tok valplassen i øyesyn før slaget og kviet seg. Vognføreren var Krishna, guden Vishnus avatar, som forklarte Arjuna at han måtte forsone seg med sin oppgave og opptre dharmisk og kjempe, selv om han syntes det var vanskelig.

Temaet og moralen var ikke lett å sette seg inn i og forstå, men noe i fortellingen slo an en streng i meg. Kanskje var det også en flukt fra det gørrkjedelige studiet som jeg ikke visste hvordan jeg skulle komme meg gjennom eller hva jeg skulle bruke det til. Hva ville jeg bli? Hva slags jobb ønsket jeg? Ingenting fristet.

Universitetet på Blindern var preget av utallige bannere oppslått på vegger eller hengende ut av vinduer som prediket den nye lære: Marxist-leninismen med sin bibel: Maos lille røde. Kulturrevolusjonen i Kina fenget og radikaliserte ungdommen, men budskapet fenget ikke meg. Jeg fant det aggressivt, bråkete og dogmatisk.

En dag i slutten av mars hadde vi i kollokviegruppen samlet oss ute, nede ved siden av inngangen til SV-bygget, og sto opp mot leveggen med en kaffekopp i hånden mens solen skinte varmt og snøen smeltet. Det var en deilig vårdag og Benjamin, en av de litt eldre og eksotiske typene som visste mye og hadde vært lenge ute og reist, sa: ‘På en slik dag burde man heller pakke sekken...