Hippiereisen (eBook)

KAPITTEL 7

ISTANBUL

Istanbul, 23. september 1978

Jeg satt på den gamle muren og så ut over tegltak og spir mens jeg drakk frokostkaffen min. En svak høyttalerstemme hørtes i det fjerne, en langtrukken sang, et bønnerop. Herregud, jeg er i Istanbul, tenkte jeg lykkelig.

Jeg hadde våknet tidlig av et voldsomt fugleskvalder og en mygg som summet rundt øret mitt. Jeg lå i teltet og var lykkelig for at det ikke regnet og å kjenne at jeg var tørr. Himmelen var grå, men lufta mild. Duften av en ny by og av tørre furunåler kilte meg i nesen. Solen bryter nok igjennom etter hvert, tenkte jeg.

Vi hadde forlatt «Sunny Greece» i går og satt kursen rett mot Istanbul. Alle hadde vært våte så lenge at vi var desperate. Langs veien hadde vi sett en landsby her og der, ellers bare tistler og sauer og en og annen mann på et esel langs veikanten. Nå og da så vi kvinner som dekket seg til, mens moskeer og spisse minareter stakk opp som blyanter i landskapet.

Midt på dagen stoppet vi ute i ødemarken for å lage lunsj, det var kaldt og forblåst. Vi dro effektivt ut bordene fra under lastebilen, fyrte opp gassen og kokte vann, og satt fram lunsj. Vi hadde kjøpt inn brød og pålegg. Amerikaneren, Bill, laget seg en sandwich som ble så høy at han ikke klarte å gape over den. Han holdt brødet fast med begge hender mens han bøyde seg forover, holdt god avstand mellom bena, og åpnet kjeften som om den hadde ekstra hengsler, og tok en bit av smørbrødet så pålegget skvatt. Tenk å legge på så mye pålegg, tenkte jeg forundret. Det ville ingen ha gjort hjemme, da hadde man fått kjeft. Da han var ferdig tok han en stor neve peanøtter som han drysset inn i kjeften.

– It’s for protein, sa han forklarende. Han merket at jeg glodde.

– Hæ. Ekstra protein? Hvis det er noen som ikke lider av proteinmangel må det vel være Bill, tenkte jeg litt oppgitt.

Jeg gledet meg til å krysse broen over Bosporos til Asia. Det var et øyeblikk som jeg hadde sett fram til så lenge. Men først skulle vi utforske Istanbul, selveste Konstantinopel, vårt første mål på reisen.

***

Istanbul 24. september 1978

Vi gikk ned på postkontoret etter frokost, lette oss fram til GPO, som betyr General Post Office. Det var der man kunne hente brev som var adressert til «Poste Restante», når man ikke hadde fast adresse.

Postkontoret var stort og ærverdig, bygget i stein. Sollyset dannet striper ned i det dunkle, store rommet som var travelt og fullt av folk. Vi stilte oss i en lang kø foran den lille luken merket Poste Restante som lå mellom noen store, mørke steinsøyler. Da det endelig var min tur, oppga jeg navnet mitt. Mannen bak skranken lette rutinert i en alfabetisk hylle. Fingrene hans bladde raskt gjennom massevis av konvolutter, og der endelig, kom han til L. Jeg fulgte spent med. Fant han ø’en tro? Så bladde han fram ett, to, tre, en hel bunke brev. Hjertet mitt spratt av glede. Det føltes utrolig at de kom frem helt hit. Jeg tok glad imot brevene og satt meg ute på trappa og leste, brev fra mor og fra Inger, venninna mi og mange venner. Det var ikke så lenge siden jeg dro hjemmefra, men det føltes veldig lenge siden.

***

Jeg hadde tenkt på å reise lenge, helt siden jeg jobbet et år som au pair i London. Jeg var atten år da jeg fikk meg jobb som au pair i England. Far kjørte meg til Fornebu, og derfra dro jeg videre til London. Målet var en familie i Kingston, rett utenfor London, med to barn og et par dalmatinere. De forrige au pairene deres hadde forsvunnet raskt. Jeg forsto snart hvorfor.

Mor i huset satt og drakk gin hele dagen uten å snakke til meg, mens jeg skulle følge en fast arbeidsrutine. Hver uke måtte jeg polere de utskårne møblene med skokrem og tannbørste. Klær skulle vaskes og strykes. Da en marineblå underbukse klarte å gjemme seg i hvit-vasken og farget hele vasken blå, lå jeg tynt an. Uken etter var det en burgunderrød sokk som hadde sneket seg inn i et putevar og farget alt lyserødt. Da sa jeg opp og flyttet til en ny familie, et ungt vellykket og ambisiøst par som brukte meg som statussymbol. Jeg tjente fem pund i uka og passet ungen, lagde mat og vasket huset, men etter seks måneder, da far i huset begynte å bli ufin og kom med kommentarer om rumpa mi, fikk jeg nok. Da flyttet jeg derfra også. Jeg fant en jobb som reklamerte med «hard work and low pay» oppe i Nord-London, nær Camden Town på et lite helsekostbakeri som var så møkkete at det bare rotter som manglet. Jeg vasket ned stedet og fikk orden på ting, bortsett fra gubben som eide det, en skikkelig sløv type.

I helgene dro jeg inn til London og gikk rundt i Chelsea og kikket i butikkene i Kings Road og lurte på hvem jeg var. Dro til Oxford Street hvor det var markeder med massevis av indiske klær og smykker, til Notting Hill hvor det var eksotiske småsjapper som duftet av røkelse og patchouli-olje, tettpakket med afghanske vester og pelskåper. Lyden av tunge rytmer av Bob Marley and The Wailers fylte rommet. Jasså, er det reggae det heter, tenkte jeg. Rytmen gikk rett i hjertet på meg.

På vårparten i 1976, da jeg snart skulle hjem til Norge igjen, flyttet jeg inn på ungdomsherberget YWCA (KFUK) i Holland park. Der møtte jeg mange australiere som hadde kommet til London «over land». Tenk å kjøre over land helt fra Australia til England, gjennom India. Det hørtes utrolig spennende ut. De så kule ut også. Litt støvete typer med ryggsekk og hippiehår, skjorter i indisk bomull og spennende aksent. Om de kunne reise den veien, kunne vel jeg reise den andre? Et frø var blitt sådd.

Vel hjemme i Norge, med skoleplass på Grünerløkka videregående på reiselivslinja, installert på en hybel i Toftes gate, fortsatte jeg å tenke på muligheten til å reise til Østen.

India fascinerte meg, jeg følte at India var det mest spennende av alle land. Så interessant, så eksotisk og veldig langt vekk. Jeg satt og drømte meg bort og kunne nesten høre lyden av sitaren til George Harrison inni hodet mitt, kjenne duften av røkelse i neseborene.

Beatles hadde reist til India og kommet hjem med langt hår og fargerike klær og begynt å spille psykedelisk musikk. «Lucy in the sky with diamonds» sang de.

Før jeg reiste til England hadde jeg ikke kjent noen fra utlandet, bortsett fra to pakistanere jeg ble kjent med da jeg jobbet på høyfjellshotellet hjemme. Han ene ville gifte seg med meg, enda jeg bare var tretten år. Han gikk ned på kne foran meg inne på et rom jeg skulle re opp. Underlig oppførsel, tenkte jeg.

Hjemme hadde vi hatt en rikholdig bokhylle, som jeg ofte bladde i etter skoletid. Jeg likte å lese, i bøkene lå en stor og spennende verden. Det var mye bedre å lese enn å høre på radio, som bare hadde en kanal, hvor Sigvart Fotland spilte orgel, eller kjerringer hylte tyske folketoner ved flygelet, bare avbrutt av trauste stemmer som leste fiskerimeldinger om hvor mange hektoliter sild de hadde fått på stampen. Det var uutholdelig kjedelig. Jeg fortapte meg heller i bøkene til Thor Heyerdal. «Fatuhiva», historien om da han bodde på en vakker sydhavsøy sammen med kona si, vekket en lengsel i meg. Tenk å få oppleve noe sånt, et liv blant kokospalmer og med varm sand under føttene. Jeg kjente et sug i hjertet. Jeg leste bøkene til Helge Ingstad også. De var spennende, men det fristet ikke like mye med pelsjegerliv eller å bli gullgraver i Alaska.

***

Jeg brettet sammen brevene og puttet dem i veska. Jeg var jo nysgjerrig på å se resten av byen. Istanbul, lissom, selveste Istanbul. Det var her Østen begynte.

– Har du lyst til å bli med til The Pudding shop, spurte jeg Kathy.

– The Pudding shop? Hva er det? Hun hadde tydeligvis aldri hørt om stedet.

– Det er jo det store samlingsstedet for folk på vei til Østen, det er der Magic Bus og alle de andre bussene går fra. Det er kjempeberømt, har du virkelig ikke hørt om det?

Jeg brettet ut et kart og fant retningen, og Kathy fulgte. Vi vandret nedover gaten, været var deilig og vi så på det fremmede folkelivet. Istanbul du gitt, selveste Istanbul, på vei til The Pudding shop. Det kriblet i meg. Så kom vi til et eldre strøk med mange smågater. Husene var gamle, gaten smal og ikke ny-feiet, akkurat.

Vi fikk øye på noen vestlige ungdommer som satt utenfor en kafe. De hadde langt hår, de røykte og de drakk te, kastet sneiper på bakken, skravlet. Vi måtte nærme oss.

The Pudding shop var bare en kafe, hva var det som gjorde den spesiell? Var det bare at den var kjent, undret jeg mens vi nærmet oss. Det sto en del folk utenfor og hang. Mange langhårede ungdommer i...